Trondheim24: Starten på et eventyr!

De siste dagene har vært av de aller mest hektiske på veldig lenge, men også utrolig gøy!

Da vi før sommeren begynte å snakke  for alvor om å lansere en ny, urban nettavis for Trondheim hadde jeg ingen anelse om at vi ville bli oppdaget FØR vi selv rakk å fortelle om det til byens befolkning og verden forøvrig. Men det var altså det som skjedde sist torsdag.

Jeg var så fornøyd med dagen før; da hadde jeg vært på Trondheim Kunstmuseum/Gråmølna og møtt Håkon Bleken, og skrev en sak om det. Det siste jeg gjorde før jeg gikk fra kontoret, var å legge ut en Facebook-oppdatering med følgende melding:

Til alle dere som lurer på hva jeg holder på med for tida:
Katta er ute av sekken! #trondheim24
Igår møtte jeg Håkon Bleken på Gråmølna sammen med flinke fagfolk på Trondheim Kunstmuseum.
Det finnes gode historier overalt – trondheim24.no er en ny nettavis som dekker det urbane Trondheim. Følg oss på Facebook og Instagram! Og tips oss gjerne om nyheter og rariteter fra byen.

I mellomtiden anbefaler jeg «Kunstnernes valg» – en annerledes utstilling! Står helt til 30.desember.
#trondheimkunstmuseum

På ettermiddagen fikk jeg en melding fra journalist Erik Waatland i Medier24. com som ville skrive om oss, og på kvelden ble vår redaktør intervjuet. De manglet jo selvfølgelig bilde av oss, så fredag morgen var det bare å møte opp grytidlig, og sende over en selfie -riktignok tatt med ordentlig kamera, for å sikre en viss kvalitet.  Jeg hadde på følelsen at det var flere som kom til å trenge bilder av oss.

Før fredagen hadde blitt 0830 lå denne saken ute, og ble raskt spredd på Facebook. Og det var da det hele startet.

Kari Hovde i Adressa ringte. Intervjuet oss på telefon. Laget nettsak. Til Kulturnyhetene. Tittelen ble: «Urbane Trondheim dekkes for dårlig av Adressa»

adressa_papirutgaven291016

Papirutgaven til Adressa, lørdag 29.10.2016.

Det er iallefall mange gode historier som aldri blir fortalt, og vi mener at Trondheim har blitt en så spennende by og bo i at den fortjener sin egen lokalavis.

Vår nisje er det som skjer i de sentrale bydelene, innenfor elveslynga, for å si det enkelt. Det urbane livet, med alle sine ingredienser, hendelser, arrangementer, møter, ideer, nyskapinger, nyheter, aktualiteter, kulturliv, byutvikling og folk!

Jeg hadde en intervjuavtale kl 11.30, og skulle lage Trondheim24-historiens første «Lørdagsprat», noe jeg var opptatt med fram til klokka var 13. Da jeg skrudde på telefonen hadde det eksplodert. Og programleder Kristin Agerlie i NRK Midtnytt hadde ringt. Om vi kunne stille opp i studio fredag kveld?

Det sier man jo ikke nei til. Og når man attpåtil har en søster som skjønner viktigheten av å sende TV-intervjuet på Facebook Live, så kan man altså raskt se seg selv når man kommer hjem kl 1915 på en fredags kveld og egentlig ikke helt skjønner hva som har foregått. Men det ble mange bobler og stor feiring, og jeg la meg med et stort smil om munnen:-)

For meg som faktisk startet hele min mediekarriere nettopp på NRK Tyholt for ganske nøyaktig 20 år siden, var det en fin liten ring som var sluttet. Og en ny som nå kan begynne. Vi er spente, glade, stolte, ivrige, nervøse, men mest av alt motiverte. For nå har dette eventyret begynt.

kjersti_trondheim24_reportasjeleder

Kjersti i sin nye jobb hos trondheim24.no.

Vi har oppdatert profilene våre, lagt ut statuser og delt reportasjer, svart på x antall mailer og meldinger, tatt imot tips, svart på kommentarer og i det hele tatt hatt hodene våre fulle av inntrykk og god respons hele helgen gjennom.

Nå er det bare å skjerpe sansene, fortsette arbeidet og stole på at dere vil ha oss.

De gode historiene finnes overalt. Det gjelder bare å se dem, oppdage dem, avsløre dem  – og ikke minst få tips om dem.

Dere vet hvor dere finner oss – god søndag!

 

 

 

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Flere kvinner inn i ledelse!

IMG_6305Hege Sand er HR-sjef ved Marintek i Trondheim. Hun brenner for å få flere kvinner inn i ledende stillinger. Ikke bare innenfor sin egen bedrift SINTEF, men på et generelt grunnlag. Teknologibransjen er i endring, og kvinners tilgang til lederstillinger likeså.

Fremtidig rekruttering av kompetente folk bør gjenspeile at vi har et samfunn der likestilling står i fokus, mener Hege.

Nylig var hun med å arrangere et debattmøte i samarbeid med kvinnenettverket Girl Geek Dinners Trondheim, hvor temaet var  «Framtidens teknologiledelse – et møte mellom generasjoner» – og hvor det hele handlet om nettopp kvinner og ledelse.

Les mer om den engasjerte HR-sjefen på side 21 i Bydelsavisa Strinda fra 3.februar.

 

 

 

Imponerer med egen business

IMG_5433_KlikkUB      IMG_5406_planlegging

Nylig møtte jeg tre engasjerte jenter på Charlottenlund Videregående skole i Trondheim. De går alle i samme klasse på medier -og kommunikasjonslinja, og har nylig startet sin egen bedrift.

Tenk det! Å være 17 år og realisere en drøm i ung alder, med god hjelp fra skolen, lærere og ildsjeler og fagpersoner i Ungt Entreprenørskap. Det legges til rette for dette på et tidlig stadium. Ikke bare elever på entreprenørskapslinjene rundt omkring på landets gymnas får muligheten til å realisere sine drømmer, også andre programfag tilbyr denne muligheten til ungdommene våre. Og etter disse trønderjentenes engasjement å dømme kan det lett bli flere elevbedrifter. De har iallefall mange spennende oppdrag i vente.

Les mer om jentenei Klikk UB i siste utgave av Bydelsavisa Strinda.

De beste går først

 – Kom og lytt til lyset når det gryr av dag, solen løfter sin trompet mot munnen.

IMG_8847Erik Bye i Marit Larsens versjon omfavner meg idet kvelden har blitt til midnatt. En lang og innholdsrik dag er over. Vi skal sove nå. Men noe holder meg igjen.

Jeg må være oppe. Jeg må se på mørket. Jeg må smake på portvinen, og pepperkakene, høre på de sangene jeg liker, imorgen kan det være for sent.

Et flott og vakkert menneske døde idag. Min nære slektning har vært alvorlig syk siden i sommer. Vi visste denne dagen ville komme. Allikevel overmannes vi av sorg og smerte. Og tristhet i hjertet. Helt til vi begynner å tenke på alle de gode minnene. Stundene. Latteren.Gleden. Og vissheten om at ingenting varer evig.

Barndommen står med ett i døra. Banker på og vil inn. Hva er det som gjør oss til de voksne utgavene av oss selv? Som former oss, skaper oss på nytt, bygger lag på lag med ny identitet for hvert år som går. Men innerst inne er vi de samme. Som kler seg ut og går julebukk, leker på loftet, spiller teater i pysjen når vi egentlig skal være stille. Byfrøkner som ikke ville gå i fjøset fordi det luktet fjøs, men som ble med allikevel fordi søskenbarnet vårt tok oss med – for å hilse på de nye kalvene.

DSC_0115Du glemmer aldri følelsen av å bli sleiket i fjeset av ei ku som akkurat har kommet til verden. Kanskje er du bare åtte år og synes verden er rar og liten. Har ennå ikke funnet ut at den er mangfoldig og vakker. Akkurat som min kusine.

Du skal videre på ferden nå. Jeg strør englestøv og lykkestjerner på din vei. Hvil i fred, vi skal aldri glemme deg.

 – Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre. Dagen imorgen kan bli vår beste dag.

Har du plukket sommerblomster i det siste?

Sommeren har kommet til Trøndelag og vi nyter for tiden vakre dager i byen vår, det aller beste stedet på jord. På vei til jobb går jeg forbi en mann. Han har sittet der hver dag i hele juni og han sitter der fortsatt. Jeg aner ikke hva han heter, hvem han er, hvor han kommer fra, men jeg kan garantere at han ikke er født og oppvokst i Trondheim. Det vil si, hvordan kan jeg egentlig vite det?

2014-07-07 12.04.10Fordi sannsyligheten er stor for at en av de jeg kjenner, vet hvem er og kommer fra, ville satt seg til på gata med en kopp foran seg for å tjene til livets opphold.

Vi har det så altfor godt i Norge, at tanken er nesten umulig.Vi slipper. Å se verden fra et fugleperspektiv, ventende, dag ut og dag inn, på om noen kanskje har noen mynter – og et smil? – til overs.

På vei hjem fra jobb i dag skal jeg stoppe og ta en prat med en fremmed mann. Jeg skal ikke plukke sommerblomster fra enga i parken. Han har allerede gjort det for meg.

 

Å være ny

IMG_8135Jeg har ny jobb. Starter med helt blanke ark på et nytt sted, i en ny organisasjon, med nye kolleger og et nytt kontor. Utsikten fra vinduet er annerledes enn før. Stolen jeg sitter på ikke den rette, men jeg setter det opp på lista over ting jeg skal ordne. Jeg går i møter og hører på hva som blir sagt, kommer med innspill som ingen har hørt før, kanskje er det litt godt  med noen som ser ting i et nytt perspektiv?

Jeg skyter fra hofta og prøver å være meg selv. Men hva er egentlig det? Hvem er jeg? Som stadig gjør en innsats i nye prosjekter, får nye arbeidsoppgaver og utfordringer, og som ikke (ennå) passer inn i et satt system, hvor regler og retningslinjer og rundskriv fra ledelsen er hverdagslige innslag – og en del av arbeidsmetodikken. Jeg er frilanser, prosjektpotet, uavhengig journalist. Med årelang erfaring fra ulike fagmiljøer og en master i tverrfaglig kommunikasjon.

Nå starter et nytt kapittel. Og jeg skal lære å tilpase meg organisasjonen, samtidig som jeg bevarer min egen integritet, og kreativitet.

Sånn sett har jeg fått drømmejobben. For det er dette jeg brenner for. Å skrive, å fortelle. Jobbe i team, formidle nyheter og fagstoff ut til en støre masse og skape enda mer debatt og engasjement rundt stoffet jeg presenterer. Tar bilder av. Fremsnakker. Og kommuniserer. Markedsfører. Og vekker nysgjerrighet. Hos et publikum. En målgruppe. En nyansatt? Ett eller annet sted der ute i den store verden. Akkurat som meg.

Endring endrer ingenting?

Idag startet jeg dagen med å stoppe opp. Vente litt lenger før jeg startet dagen slik jeg rutinemessig pleier. Jeg valgte å ikke ha en plan. Utsatte arbeidsdagens start med to timer. To små timer som etterhvert ble til gylne øyeblikk, uten at det skjedde noe som helst. Så jeg har egentlig ikke så mye å fortelle om. Men har lyst til å dele allikevel.Bilde

Jeg er i en fase hvor jeg skal bytte jobb. Starte på nytt, treffe nye mennesker, få nye arbeidsoppgaver og bli en del av et nytt miljø. Samtidig holder jeg på å avslutte et oppdrag jeg har  hatt siden i høst, og det gir meg noen perspektiver. På hvordan ting endrer seg enten du vil – eller ikke vil. Du er nødt til å tilpasse seg, være åpen for nye ting, og se hva som skjer. La deg flyte med. Og stole på at det blir bra. Jeg har gjort det noen ganger nå. Det begynner å bli en livsstil. Jeg innser at at jeg har en solid og mangfoldig erfaring på endring. Har du tenkt på hva ordet endring egentlig inneholder? Jeg bestemte meg for å drodle litt rundt det og her er det jeg fant.

Endring gir deg nye utfordringer.
Endring er å avslutte noe og begynne med noe annet.
Endring er sorg, men også glede.
Endring endrer kanskje ingenting. Jobben, menneskene, livet, hjemmet – blir ofte som det alltid har vært. Også deg selv.
Men du har en gyllen sjanse til å gjøre opp status. Lære noe nytt. Snu kappa mot vinden, finne nullpunktet, eller lære deg selv å kjenne – enda litt bedre.

Endring er en ny mulighet.
Hvordan er det der du jobber?

Bilde

 

Vårsøg

«No skin det sol»… synger Henning Sommerro. Hver eneste mars og april i byen min tenker jeg på disse strofene til dikteren Hans Hyldbakk. Og det gjorde jeg idag også. Det er ikke så mye som skal til. 2014-03-21 08.58.44En halvtimes gåtur gjennom byen, via Samfundet, over Elgeseter bru, nedover Nordre. Egentlig på vei til å rekke et møte eller en buss. Det er da du innser at du bare må nyte hvert øyeblikk. Av sol og vame. I ansikt, på kinn. Jeg myser mot sola og kikker ned i bakken. Snubler i et par svibler som forsiktig stikker opp av bakken og kjemper sin kamp om plassen sammen med påskeliljene som snart skal slå ut i full blomst. 2014-03-23 10.41.45Det er rett og slett en vakkert syn. Og det gir meg en påminnelse om at våren straks er her. Påska likeså. Og da kan sesongen for alvor begynne. Den lange sesongen som gir liv til resten av kroppen, resten av året. Spasersko, tynnere halstørkle, solbriller og vårkåpa på. Jeg letter nesten fra bakken, kjenner livet spire. Det er da jeg kan senke skuldrene, fokusere, og flire. 2014-03-23 10.06.47

 

Hasta luego, Chile

Proxima. Det må snart bli en neste gang. Det er noe vi alle kan enes om. Nå når vi sitter her i hagen til La familia og nyter vår siste kveld. Etter tre uker i Chile har vi fått livet i gave. Åpnet sansene og sluppet oss selv inn. Vi har drukket og spist, varmet oss og ladet batteriene. Fått nye venner og blitt bedre kjent med alle.20140227-183013.jpg Reisefølget har det godt, men ingen vil dra. Til tross for at det er godt å være på tur også. Komme til et nytt sted, finne flysetet og la roen senke seg. Det er rett og slett for tidlig. Vi vil være litt lenger. Aller helst få bli. Da er det godt å vite at vi kommer tilbake, og har noen å banke på døra til. Her i Maipu vil det alltid være hjerterom, og ekstra middagstallerkener når vi kommer. Vino tinto og cerveza. La musica. Smil og varme. Bading i baljen. Corazon.

20140227-182954.jpgMer av alt, ja takk. Trykke på gjenta og få alle dagene en gang til. Bryllup, fest for livet, levende mariachi, blomstereventyr, Valentine, pisco sour, fanschop, fikentrær, druer og avocado, jamon y queso, dulce membrillo, sjømat delicioso, churrasco. Completo! Mmm. Og alle utfluktene. Santiago, Maipu, plazaene…. Vina del mar, Valparaiso, Sebastiana – hos Pablo. Cartagena, Isla Negra. Hos Pablo igjen. Men også historien. Diktatur, tortur, forfølgelse, overgrep. Grusomheter og urettferdighet. Flyktninger. Vi kan umulig forestille oss hvor godt vi har det. Og hvordan våre familiemedlemmer en gang kom til Norge og tilpasset seg en ny virkelighet.

20140227-182854.jpgJeg tenker tilbake på kirkegården, minnesmerket over de falne. Og alle som aldri ble funnet. Det sitter på netthinna til oss alle. Og veldig sterkt å høre historiene fra de som faktisk var der. Setter avtrykk på alt det andre vi opplever, enten det er på markedene, plazaene, bodene, gatene, eller alle løshundene som springer ut i trafikken for å leke og terge bilistene – et farlig øyeblikk hvis det går galt. Santa Lucia, St. Cristobal. Utsikten over byen! Og den lokale proteinrike fruktdrikken Mote med byggryn og fersken. Merkelig nydelig i varmen. Opp til 34 grader i skyggen og lyserøde kropper fra Trøndelag må ta sin forhåndsregler…20140227-183056.jpg

Taxi, buss, taxi og buss. Innimellom privatsjåfør, skaff dere nummeret på den første trivelige sjåføren dere møter og sørg for få en uforglemmelig spesialtur. Lokale helter er de aller beste. Vår het David og var poet. Deklamerte egenkomponerte dikt når trafikken gikk i stå. Mens vi skålte i medbrakt i lyset fra solnedgangen. Incredible.

20140227-182703.jpgHva mer er det å fortelle? Vise bilder av? Formidle? Alt og ingenting. Fordi det kan egentlig ikke beskrives. Du må oppleve det på egenhånd. Og gå veien selv. Som en pilegrim mot målet. Og det er da du innser at reisen du er i ferd med å bryte opp fra egentlig ikke er slutt. Den har nettopp begynt.

20140227-183039.jpgTusen takk for nå. Hasta luego. På gjensyn, Chile.

 

 

 

Sveve over byen

Å reise er å leve. Stadig underveis. Til ukjent land og nye bekjentskaper. Hva ville livet vært uten opplevelsen av en busstur i kveldssol? Å stå i billettkøen på en togstasjon for å få beviset på at du skal videre? Eller følelsen av å si ja og bli med, når du egentlig tenkte nei, det er nok nå.

Vi må ha påfyll, for at det skal bli historier. Uten dem ingen drømmer, ingen reiser, og du står i fare for å bli værende på stedet hvil. Hvile kan vi gjøre når vi sitter stille, på metroen, eller på bussen, eller når du etter endt reisedag kan sette deg ned med en vino og bare kjenne på lukten av nytt farvann.

Denne dagen er snart på hell, men reisene har vært mange. Å starte dagen med å bli tatt med inn på en lukket base utenfor byen for å få mugheten til å fly, ja det er intet mindre en en unik mulighet. Til å si ja. Til å være høyt oppe. Til å sveve over byen. Og til å kjenne på din egen redsel. Det beste med denne dagen var akkurat det øyeblikket da frykten slapp taket og ble erstattet med pur glede og nytelse. Og ektefølt lykke over å sitte i et småfly med utsikt over hele Santiago by!!! Jeg ble ett med landskapet, med fjellene, med himmelen, og jeg kjente for første gang på min egen pust med sterk takknemlighet. Over å være til.

Nå er det kveld og en ny by venter. Husker du følelsen av å ankomme en helt ny by? Menneskene på bussen skal alle til Cartagena, men de har helt ulike formål med turen. En eldre dame sover med hodet i fanget. En mann spiser en empanada og drikker brus. En jente synger. En ung gutt ser på film på mobilen og smiler hver gang jeg smugtitter på han over skuldra. Han ser fattig ut, men glad. Vi veksler blikk og nikker samtykkende mot sola. Familien bak meg har en datter på fire, hun har spade og bøtte og viser stolt fram egen billett. Hun er full av forventning, akkurat som jeg. Og det er da jeg hører det. «See that girl, watch that queen». Uansett hvor jeg er i verden er Abba med meg. Akkurat nå på en radio på en buss fra Santiago til Cartagena, og det er jeg som er dancing queen. Jeg føler meg plutselig så hjemme. Skjønner ikke språket, men kommuniserer uansett. Jeg klarer meg lenge med å smile, å danse, å fly. Jeg svever over byen med vinger av mitt eget levde liv. Og vet at også dagen idag har vært en skikkelig bra en. På denne reisen av gull.

Det er da jeg erindrer sangen fra bryllupet sist fredag. Den som vi nordmenn aller helst forbinder med Arja, men som egentlig er en chilensk vise. Jag vill tacka livet, som har gett meg så mycket. Å være på reise er å leve, og være underveis. Enten du er på jobb, på en kafé, henter i barnehagen, går en fjelltur, tar et sjøbad, drikker din cerveza under sydens sol, eller hviler på skulderen til en fremmed, på en busstur i kveldssol.